henrikblogg.com

Det er en varm dag i midten av august, jeg ligger lett henslengt på verandaen og nyter min “endagsferie” mellom jobb og skole. Fuglene kvitrer, bikkja løper rundt og jakter på de som tør og sette seg på bakken, vepsen surrer rundt og det samme gjør biene som har rømt fra biefarmen like ved. Plutselig hører jeg noen skrik fra oppunder taket på huset. Jeg vet med en gang hva det er, selv om jeg aldri har hørt de skrike før. Det sitter flaggermus i ytterveggen på huset vårt! Men, de skal da ikke være våkne nå? Jeg trodde de fløy rundt og drakk blod i de sene nattetimer? (Jo, de drikker blod! Det har jeg sett på tegnefilm.) Joda, de er våkne. Det kommer flaggermusbæsj fallende ned på verandagulvet, og jeg hører de krafse i veggen.

Jeg er oppslukt av mitt første bind av Knausgård, og ligger så godt, at jeg ikke orker å flytte meg. Selv om jeg er livredd. Jeg får ikke lenger med meg noenting av det Knausgård skriver om sin, etter mitt skjønn, svært innholdsrike og, ikke minst, detaljerte barndom. Overlevelsesinstinktet har slått inn, og jeg kikker vaktsomt oppover veggen, for å forsikre meg om at de fortsatt holder seg på plassen sin, bak bjelkene, hvor jeg ikke kan se dem. Det blir stille. Jeg prøver å vende tilbake tilbake til Knausgårds beretning om hvor mye han sliter for å få med seg to poser øl ubemerket av mor og far på fest.

Det går i rykk og napp. Jeg kan lese et par sider, så hører jeg et skrik igjen, de minner meg på at joda, de er våkne, og sitter der kun en meter unna meg. Da går det lenge før jeg greier å rive blikket bort fra skjulestedet deres igjen, og i mens har vinden bladd flere sider tilbake i boken min. Sansene mine er på vakt, hjertet hamrer, adrenalinet flyter i årene mine. Jeg er klar til å rømme, om det skulle bli nødvendig.

I et kort øyeblikk konsentrerer jeg meg om å få lest ferdig et avsnitt i boken. Og da skjer det. Jeg hører de komme. Jeg kan formelig høre vingene slår seg ut. To flaggermus kommer ut av hiet sitt for å hilse på. I løpet av et hundredelssekund har jeg reist meg opp fra solsengen og lagt ut i fullt firsprang på veg mot verandadøren. Jeg kommer innenfor og smeller døren igjen. Om jeg skrek eller ikke, det husker jeg ikke.

Knausgård, t-skjorten min og skoene mine blir liggende igjen på verandaen. Der ligger de jammen godt tenker jeg, glad for å ha livet i behold.

Jeg har jo ikke en gang fått mitt første flåttbitt enda!

Dette er tanken jeg sitter igjen med når jeg i dag har hatt min siste arbeidsdag på sykehusapoteket. Nå når livet mitt ligger i forskjellige tomme Tena lady-pappesker og venter på å bli tatt med tilbake til Tretten. Nå når mor er på plass med vaskekosten (!) og far skrur ned underholdningsreolen. Nå når søsteren min er på besøk for første gang, er dèt tanken jeg sitter igjen med. Jeg rakk ikke en gang å bli bitt av en flått.

De fantastisk gode smoothiene som kantinedama på sykehuset lager, har jeg nytt (å nyte, nyter, nøt, nytt) for siste gang i dag, og fredagspizzaen blir fra i dag av kun et hyggelig minne.

Jeg er ikke særlig interessert i fotball. Rettere sagt: Jeg misliker fotball og alt som har med fotball og gjøre. Hater det. Men, èn ting skal Ålesund ha; det utrolige samholdet byens beboere utviser når det er kamp. Det er helt vanvittig. Hele byen samles omkring denne begivenheten og heier sin bys menn oppover tabellen. I blokkene som omringer stadioen svaier flaggene i oransje og blått (?), i byen henger enorme postere som minner oss alle på at vi må huske hjemmekampen. I det fjerne kan man høre Aafk-patriot-musikk strømme ut fra høytaleranleggene i de ålesundske hjem. Og før kampen, går vi på byen og feirer. I tilfelle det ikke blir noe å feire etter kampen.

Farvel båtfestival, sommerfestival, radio Ålesundfestival og jugendfestival. Farvel til måkene som driter ned min nyvaskete bil og farvel rare værguder.

Ettersom denne dagen har nærmet seg raskere og raskere, har jeg blitt mer og mer sikker på at det er her jeg skal bo. Ikke akkurat nå, men en gang i fremtiden. Snart. Selv om jeg ikke konkret kan si hvorfor. Eller, kanskje nettopp derfor.

Farvel Ålesund
         og på gjensyn.